Hodebunnssopp (tinea capitis) er en soppinfeksjon i hodebunnen. Soppen lever av døde overhudsceller og den formerer seg ved spredning av sporer. Hodebunnssopp er en nokså vanlig soppinfeksjon på verdensbasis, men ses sjeldnere i Norge. Tilstanden er klart hyppigst hos barn, som regel under 10 år.
Tilstanden kan variere i utseende. Noen ganger ses runde utslett på få til flere centimeter størrelse. Utslettet kan være lett flassende og med av knekte hår («hårstubber»). Andre ganger ses mer betennelse, kviselignende forandringer og skorper. Slike tilfeller kan medføre arrdannende hårtap. Unntaksvis kan hodebunnssopp utvikle seg til mer alvorlige infeksjoner med pussfylt hevelse, feber og forstørrede lymfeknuter.
Hodebunnssopp er som oftest uten plagsomme symptomer, men kan medføre kløe og smerter for enkelte. Ved væskende, honninggule skorper mistenkes tilleggsinfeksjon med bakterier (gule stafylokokker).
Utslettets utseende gir mistanke om hodebunnssopp. Diagnosen bekreftes ved at man tar et hudavskrap (samlerflass/skorper) og napper ut hår med hårsekker. Noen ganger er det nødvendig meden biopsi (vevsprøve). Prøvematerialet sendes til mikrobiologiske undersøkelser, hvor man blant annet kan identifisere aktuelle soppart.
Soppartene som forårsaker slike infeksjoner finnes normalt ikke i hodebunnen til mennesker. Den smittes direkte fra infiserte personer eller dyr eller indirekte gjennom gjenstander(hårbørste, kam, pute, håndkle, hodeplagg, og lignende). Soppen er robust og kan overleve på gjenstander i flere måneder. I barnehager kan hodebunnssopp spres indirekte gjennom felles kontakt med matter og leker.
Det er flere dyr, inkludert husdyr, som kan være bærere av sopp. Blant annet hund, katt, gnagere (hamster og marsvin),hest og storfe. Dyrene trenger ikke nødvendigvis å ha synlig utslett til tross for at de har sopp i pelsen. Dersom det hos menneske påvises en soppart som er assosiert med husdyr, bør dyret tas med til veterinær for undersøkelse og eventuelt behandling. Det bør være lav terskel for å gjennomføre behandling av husdyret, da det vil fjerne smittekilden og dermed forhindre ny smitte.
Behandlinga av sopp i hodebunnen består av tablett, kapsel eller mikstur (systemisk behandling). Overflatebehandling med krem, gel, spray eller liniment (lokalbehandling), vil ikke gi tilstrekkelig effekt. Dette skyldes at soppinfeksjonen strekker seg ned i hårsekkene. Lokalbehandling er imidlertid anbefalt som tilleggsbehandling for å redusere smitterisikoen.
Husstandsmedlemmer med hodebunnsforandringer bør undersøkes for hodebunnssopp av lege. Studier har vist at 50 % av barn med hodebunnssopp har et familiemedlem som er asymptomatisk bærer, som betyr at man har soppinfeksjon uten å ha utslett. Husstandsmedlemmer bør derfor gjennomføre lokalbehandling samtidig.
De fleste får tilbake normal hodebunn med hårvekst etter endt behandling. Ved alvorlige tilfeller kan hodebunnen skades slik at det medfører varige arr og hårtap. Ved manglende effekt av behandlingen kontaktes lege. Årsaker til behandlingssvikt og/eller resmitte må vurderes. Det kan da bli aktuelt å ta flere prøver.
Ulike eksemtilstander i hodebunnen, slik som atopisk og seboreisk eksem, kan ses som flassende hodebunnsforandringer med diffust hårtap. Akne og follikulitt (hårsekkbetennelse) kan minne om de kviselignende forandringene som ses hos enkelte med tinea capitis. Sjeldnere tilstander som diskoid lupus og øvrige, arrdannende hårtapslidelser i hodebunnen kan også forveksles med tinea capitis.
